LOFFETUR

Slutt. Absolutt!

2008-05-01T19:46:00.008+02:00

Børge sitter hjemme i Ål og drikker en kopp kaffi.. Det er godt å være hjemme.

Til tross for min manglende orienteringsevne(roter meg ofte bort i min egen bukselomme), har jeg finni veien helt til godstolen i stua.

Det er en tid for alt..

Var det verdt det?

Absolutt!

Rim paa rim

2008-04-16T12:16:00.003+02:00

Jeg vaaknet i morges med et svakt ubehag. Kroppen var dekket av rim, minst tre lag.
Foettene klarte jeg ikke aa kjenne og nesa brant. Var det frost? Kunne det vaere sant?

Plutselig slo det meg at jeg var der jeg ville vaere, kjente meg vill og kald, dro opp gitaren, poserte som skald. Leppene var toerre og haaret hvitt. Jeg sang saa det ljoma; Eudopa ed bitt!

Og etterpaa hoppet jeg i soveposen, skalv og smalt. Hutremegtu, det er kaldt..

*Fra den saerdeles beskjedne diktsamling "Jeg har en kald skulder" av Boerge Andreas Hansen

Begynnelsen på slutten

2008-04-11T14:31:00.012+02:00

Tia går. Om tre dager drar Børge til Paris for å fryse nesa av seg, mens Herman skal bygge et skeivt hønsehus til trengende lærerstudenter. Om en måned er de forhåpentlig vis hjemme, begge to..

Det er ikke med altfor mye nostalgi at turen går mot slutten, for et år, mer eller mindre i horisontalen, er nok. Jammen.

Børge skal fyre opp tommel'n for et siste krafttak gjennom midt-europa. I en sommerlig sovepose med komforttemp på 12 grader kan frostnettene bli kjølige, men behjulpet av et par brune ullstilongs regner han med at lykken er smidd.

Herman forelska seg i den gassiske rutinen, og blir boende i en landsby ved navn Fandriana siste måneden. Her er det mulighet for litt av hvert, ettersom huset ligger omringet av små fjell, rismarker og et jenteinternat fylt til randen av sjarmerende, single studentinner i alder atten til førtifem.

Et par bilder fra den siste tia.

Hva skjedde med Torbjørn?

2008-04-01T18:59:00.004+02:00

Etter at jeg forsvant av lasset et sted midt i etiopia, ventet tur til Praha, julefeiring og deretter militærtjeneste.

Det begynner å bli lenge sia vi skilte lag, og historien til de tre loffere utviklet seg nok i så forskjellig retning som ovehodet mulig. Mens to stykker er like fri som enhver fugl, lever i livets solside uten store bekymringer og fortsatt single (?), lever sistemann kalde, lange dager med ski på beina, sekk på syggen og våpen på magen, med brølende befal og skitne gulv som aldri blir reine. Disse vaskes derfor hver dag, og alle åtte på rommet hjelper gladelig til. Men han er forlova og har en "spennende og meningsfylt tjeneste," iallfall ifølge vernepliktsverket. Det er faktisk ikke så ille, bortsett fra at den vakre hårmanken for lengst har forsvunnet.

Over og ut fra Finnmark.

Renault Quatrelle

2008-03-12T19:13:00.003+01:00

Vi kjøpte oss en bil. Madagaskars egen folkevogn. Ei lita fransk tutte...

For ti blå lapper fikk vi en snasen sliter årgang åttifire. Den pussa vi opp og gjorde turklar. Vi la teppe, kjøpte nye setetrekk og innstallerte håndbrekk. Mange timer og penger ble brukt, men etter en 4 uker lang tur på den gassiske landvei står den nå som et totalhavarert vrak på vestkysten. Da vi forlot den fungerte bare rattet og høyre vindu slik som det skulle. Vi visste at det var syklon på gang, men ikke at det skulle bli årets største her på øya.

Tjall & ball

2008-02-12T18:08:00.000+01:00

Den siste måneden har vi gjort litt av hvert. Noen hverdagslige ting og tang som å se film, spille volleyball og kose oss. Vi har også prøvd oss på snåle ting som å innta den lokale golfbanen, lære fransk med Edouard og ha stevnemøte med de to gassiske døtrene hans...

Hva nå?

2008-01-20T13:41:00.000+01:00

Loffeturen hadde et mål - Madagaskar.

Hva nå?

Etter to drøye måneder på loffen og en julefeiring med Hansens satte vi oss ned for å lage en grovskisse for resten av året.

Vi har satt av tre måneder på Madagaskar, hvorav to gjenstår. På solskinnsøya skal vi reparere en traktor, lære oss fransk og finne meningen med livet. Etterpå reiser vi tilbake til fastlandet. Ved hjelp av buss, bil og kameler skal vi prøve å komme oss rundt viktoriasjøen. Dette vil bli en rundtur som omfatter Kenya, Uganda, Rwanda, Burundi og Tanzania. Vi for se hva det blir til...

Om det fremdeles er loff i oss utpå våren, flyr vi til en europeisk by for å haike hjem igjen.

Ding-dong! Vi hører klokkene kime.

2008-01-07T18:18:00.000+01:00

En stor gratulasjon til Torbjørn og Andrea som forlova seg første januar.

Torbjørn, villbassen vår fra Lillehammer, vi skjønte at det var noe stort på gang da du slepte oss inn og ut av juvelsjapper i Addis på jakt etter gull. Vi er grønne av misunnelse over at du kan slå deg til ro med en søt jente så tidlig i livet.

Jul på Madagaskar

2008-01-05T08:29:00.000+01:00

Selv om vi befinner oss i svarteste bongoland har vi fått vår dose jul i år også. Her er et bilderesymé av vår høytidsfeiring.

Hei Sveis!

2007-12-18T16:43:00.001+01:00

Vel tre måneder siden, kvelden før vi la ut på tur, blei vi sveisne hos Gunn, moren til Børge. Vi spurte om ho på ny kunne stusse tuppene. Det er varmt på den gassiske øy. Arild foreslo at vi heller kunne besøke den lokale coiffure gata, der han akkurat klipt seg. Vi satte oss i stolene og Arild stod for pratinga. Det endte i en god latter for noen av oss. Vi håper at de nye sveisene kommer godt med i varmen, og at vi får sola hud som ikke har sett lys på seks år. Bildene taler for seg selv...

Madagaskar

2007-12-18T15:32:00.000+01:00

Vi hoppa på et fly ifra Nairobi til Antananarivo, Madagaskar. Her møtte vi på hele familien Hansen og skal ta del i en utradisjonell jul, men det blir både treak, brunost, rakfisk og sirupsnipper. Det er da noe og ihvertfall mye mer enn hva vi hadde kunnet oppdrive på et lugubert hotell i sørkenya.

Torbjørn vel hjemme

2007-12-13T21:42:00.000+01:00

Fuglene kvitrer at Torbjørn er vel hjemme i 15 kuldegrader på Lillehammer.

Ni timer fra Bergen til Lillehammer er rene Elysium sammenlikna med Etiopiske busser:)

Takk for denne gang gutta! Ønsker dere alt hell og lykke, og Guds velsignelse videre på tidenes loffetur!

Litt bilder fra Etiopia

2007-12-13T17:41:00.000+01:00

Et eller anna sted i Italien slutta vår blåtann-mekanisme for overføring av bilder å funksjonere, og det har derfor blitt lite, ja faktisk ingen, bilder på vår kjære side i lang tid. Nå har tredjemann kommet hjem, fått seg ny mobil, og med denne hjelpen kan bildene fra den siste tida vår i lag ofentliggjøres.

Dessverre ble det ikke tatt så mange bilder i Afrika. Her er et utvalg:

Falsk alarm

2007-12-11T17:15:00.000+01:00

Lampefeber og en viktig avtale gav oss et par gjøremål for en dag.

Vi tok en oss en malariatest hver her en dagen for å være på den sikre sida. Doktoren foretok en årelating og kikka litt på vårt norske uroyale blod igjennom et mikroskop. Han kom smilende ut igjen å proklamerte att; - it was very clean. Vi forlot våres hypokonderske alterego på klinikken og sprada svært så fjærlett til nærmeste klokke/musikk/koekutstyr butikk. Her kjøpte vi oss en hvit vekkerklokke med rosa list. Den fikk vi nemlig til en fin redusert pris siden den gav en falsk alarm og Herman likte å prute med den snasne ekspeditrisen. Den røde klokka vi egentlig så på fant de ikke batteri til.

Late dager i Nairobi

2007-12-11T17:13:00.000+01:00

Etter 3 måneder på reis fikk vi oss en real formsvikt. Her i Nairobi har vi ligget rett ut på hotellet i dagesvis.

Om det skyldes vår reduksjon fra trio til duo eller en hard reise sørover, står for oss som uklart. Vi har ihvertfall vært nokså paffe de siste dagene. Leggetida er tidlig, seint står vi opp og for det meste har vi spilt sjakk eller lest bok. Resten av Nairobi har fatt sett oss av og til, men vi returnerer tilbake til vår lille hule som to juleslakt, selv om høytiden er svært så fraværende i Kenya.

Det har vært overaskande deilig å nyte Nairobis vestlige tilbud. Vi har spist pizza, drikki milkshake, sett "The Kingdom" på kino og tusla blant rikinger på superflott kjøpesenter. Grensene er små her i Afrika mellom det å være en skitten landeveisrøver til å bli en slick, luksusbefengt hotellslask.

På misjonsreise gjennom nordkenya

2007-12-11T17:02:00.000+01:00

Mellom Addis Ababa og Nairobi er det ettusenetthundreogsekstito kilometer. Ikke så ille, tenker du kanskje, selv ikke om veien er humpete på det beste og nokså fravaerende på det vaerste. Men når motoren i den tjueårgamle Land Roever'n faller ut, tredje dagen på reis, og du blir sittende i veikanten midt i bushkenya, da tenker du: "Søren, dette var litt slitsomt.."

Vi var en god gjeng på en ti stykk, bestående av tre lokale, to forrentningsmenn, to israelere som nettopp hadde fullfoert tre år lang militærtjeneste, en sjåfoer og oss, tilsynelatende forvilla nordmenn.. Sola var på det høyeste, steika som en ny Luxor, og ting så litt håpløse ut.. Det var da en gjeng engelsktalende misjonærer på vei fra Nederland til Zambia redda oss.

De var på misjonsreise gjennom Afrika, "the american way", i to svære lastebiler, fulle med dill og dall, og i tro misjonaerstil var det plass til alle som ville sitte på. "Tjo-hei", sa vi, og satte oss bakpå den ene trucken, som var tilsynelatende ny, med tanke på at den hadde tjenestegjort søtten år i det hollandske militaeret. Sjåfoeren av den gamle Land Rover'n blei etterlatt i veikanten med en jekkestropp og lykkeønskninger.

Fremdeles var Nairobi såpass langt unna at vi måtte slå leir en dag før vi kunne entre sivilisasjonen. Vi fant en passende location, satte opp åtte telt, tente bål og slakta en geit som skule tjene som kveldsmat for tjuefem sultne munner. Da gitaren, en flott, akustisk Ovation ble tatt frem, skjønte vi at kvelden var ung og at vi måtte finne frem pipene.

En middag, med dessert, og gitar-munnspill harmonisering seinere var det bare to nordmenn og en israeler som fortsatt holdt koken rundt leirbålet. Omer, som han heter, beskrev for oss grumsomhetene som oppstår der folk av en eller annen grunn finner det fornuftig å krige. Det var en ærlig og sår beretning om barn med bomber, verdien av menneskeliv i kuleregn og om å være i et land der alle vil ha deg død. Fjernt...

Etter en heller kort natt krusa vi det siste stykket til Nairobi. På veien passerte vi overraskende nok en kjent Land Rover, med jekkestropp festa fra takgrind til takgrind, med en omvei under bilen. -Respekt!

Da vi vinka hadet til gjengen med det glade budskapet, så vi ikke bare hvor behagelig det vil bli, men også hvor nødvendig det var å sette av noen slappe dager i afrikas farligste by.

Turkamerat meldes savnet

2007-12-11T16:08:00.000+01:00

Etter tre måneder med intensivt samvære tok Torbjørn til vettet og blei igjen i Addis da bussen satte kurs mot Kenya.

Takk for en knall tur, og lykke til videre med både Andrea og den ventende militærtjeneste i nord. Det er hardt å stå opp til de samme trøtte fjesa hver morgen i et kvart år, men vi kommer til å savne de lystige tonene du komponerte hver solskinnsmorra'n.

Fjols til fjells

2007-11-25T16:09:00.000+01:00

Som nordmenn flest flykter vi oppover lia da det blir for trangt. En 4 dagers tur til Simien Mountains gav ro i sjela.

7-8 mil i 3000 til 3900 meters hoeyde, Barbara & Hanza - vaare to nye tsjekkiske venner, lite mat – kjoept og slakta hoene, 2 manns telt, ullpledd til minusgrader om natta, 100 bavianer, vannfall, innpaaslitne rakkerunger, hjemmelagd tsjekkisk fruktsprit & whiskey & pipe i bred solnedgang, speideren Gamal ( les; Camal) med en russisk rifle fra 1944 paa ryggen, filtrering av drikkevann, sopp paa boks anno 2005, svimmelhet, kvelder under stjernene, ballongvannblemmer, lite klaer, meditasjon paa kanten av et 1500 meter hoeyt stup, utsikt paa flere hundre kilometer og koselig campingliv.

Pluss litt mer….

Korleis ein veit at ein er komen til Afrikens land

2007-11-25T16:06:00.000+01:00

Ein er fornoegd med at det berre er urin paa dokanten.

Nokre middagar maa ein rekne med aa sjaa att, enn kor lite smakfull den var.

Ein busstur er som ein dag paa sirkus: Jalla bling bling heng ned fraa taket, dyr paa golvet karusellmusikk fraa sprengte hoegtalarar og koeyring som hoeyrer heime paa skinner I ein fornoeyelsespark.

Spagghetti Carbonara vert servert med egg i staden for ostesaus.

Ein trur plutseleg at ein er det 5, nyoppdaga, medlemmet taa The Beatles.

Herman snakker engelsk i soevne.

Middag te 20 kr. har vorte veldig fint.

Ein drikk cola kvar dag.

Ein finn seg i fleire ubruklege timar foran ei datamaskin grunna langsam nettsurfing.

Paa haela i Afrika

2007-11-20T12:01:00.000+01:00

Som triumferende grever ankom vi Afrika klokka tre om natta, i Addis, Etiopia. Vi skjoente etterhvert at vaar bedagelige adferd, oppoevd i Europa kunne gi oss noen slag i fjeset.

De to foerste turbulente doegnene loppet oss for adskillige Birr(etiopisk myntenhet), en del stolthet og vaar godtro. Istede tilegnet vi oss skepsis, til tider manglende hoeflighet og en stor porsjon arroganse. Vi har blitt “faranji”(foreigner) og det merkes. Alle vil vaere vaare venner, paa et hoeyst matriellt plan. “Mr. Money” ropes etter oss der vi gaar, og til tider foeles det som at det er akkurat det vi er; vandrende kassaapparater.

Vi gikk med andre ord fra loffer til turist. Naa er vaare hundre kroner dagen en halv maanedsloenn, og vi mesker oss dagen lang. Det gaar i ferskpresset juice, luksusrestauranter, vann paa flaske, og tips i hytt og pine.

Den foerste uka slappa vi av paa NLM sitt gjestehus, for aa akklimatisere oss, og for aa tilegne oss kunnskap om dette ukjente samfunnet. Og her var det nok av folk med erfaring fra Etiopia. Dansken Henrik, diverse misjonaerfamilier, og Lindtjoern-bataljonen, tre broedre paa biltur fra Tanzania, som laerte oss at det aa bli lurt, gang paa gang, maa taes med et smil.

Paa ekspressen gjennom espresso-land

2007-11-20T12:00:00.000+01:00

Jo lenger soer vi har kommet, desto vanskeligere har det blitt aa haike. I Italia stoppet det helt opp, og vi hoppa istede paa det billige lokaltoget.

Paa vei mot Roma har vi vaert innom fine kystbyer, med klingende italienske navn som Viareggio, Imperia, Lucca og Porto San Stefano. Togreisene ble bestemt helt paa maafa, uten kjenskap til endestasjonene, utover navn og beliggenhet. Dette gjorde at vi kom innom middelalderbyen Lucca, midt under en Fantasy-festival. Tidenes nerdeevent, syntes vi, saa da passa vi vel rett inn.

Etter aa ha spist oss mette paa pasta og pizza, har vi bestilt flybilett til Addis Ababa, Etiopia. Vi er lei av de smaa kaffikoppene i Italia, og haaper paa stoerre kvantum i kaffiens hjemland. Den siste natta i Europa legger vi oss til paa Da Vinci-flyplassen, blandt andre lavbudsjetts reisende. Sees i Afrika.

Bare en pilgrim paa veien, gutter

2007-11-20T11:25:00.000+01:00

Vi hadde vaert paa reis i femtiseks dager, og foelte oss som hardbarka loffere. Det var helt til vi moette Wayne Pereira. En “hjemloes” som har vaert paa loffen i femtiseks aar.

Vaate og kalde stod vi under en bru utenfor Menton, en grenseby mellom Frankrike og Italia. Haiket gikk daarlig og regnet saa ikke ut til aa gi seg, og vi grudde oss til en kald og guffen natt i telt. Det var da vaar nye venn Wayne Pereira kom humpende oppover den bratte veien. Haltinga skyldtes at han la seg til aa sove paa en landmine i Nicaragua paa soettitallet. I den gamle sekken hadde han med seg en vaat sovepose, sokkeskift, stylinggel til barten, kopp, askjett, bestikk, fem boeker-paa fem forskjellige spraak og refleksvest, for haiking i moerket. I lomma hadde han tjue eurocent og en boks med gamle, halvroeyka jointer, funnet paa gata, og i fjeset, like under den prydelige barten, laa det et godt smil. Etter en times godprat om gamle dager forlot vi ham, til fordel for teltet, med tjue euro og et broed, men vaare veier skulle moetes igjen.

I Italia, fem dager seinere, paa nok en hard og mislykket haikedag, ser vi en kjent skikkelse komme ut av San Remo. Wayne Pereira trer nok en gang inn i livene vaare, og denne gangen legger fire hunder seg til aa sove under et overbygg paa stranden. Vi boed ham paa boennekvelds, kaffi og sjokolade. Ettersom natta ble lysere og piperoeyken stod tettere rundt oss, dykket vi dypere inn i de store, ubesvarte spoersmaal, i takt med Torbjoern sin stadig oekende snorking. Kveldens hoeydepunkt var fabelen “The Tonguetwister”, med en ekstatisk hallusinafonsolo, skrevet og fremfoert av Wayne.

Vaar nye venn fremstaar som en fantastisk person, om bare halvparten av det han fortalte oss var sant. Her er et kort sammendrag.
-Wayne ble forlatt i Mexico som sjuaaring.
-Som ung studerte han seg til en Master i Engelsk spraak og litteratur.
-I Yosemite Nasjonalpark bygde han seg en steinhytte, og levde der ubemerka i flere aar.
-Hoppa paa et godstog til Canada, men fikk ikke hoppa av foer han var saa langt nord at han maatte leve med eskimoer. Foerste tog tilbake gikk ikke foer et aar seinere.
-Wayne spilte og fremfoerte forskjellige sanger i folk-bevegelsen, blandt annet med Bob Dylan.
-Fremfoerte hallusinafonsolo paa scenen med Sly and The Family Stone.
-Er en publisert forfatter.
-Laerer nye spraak ved aa lese boeker paa orginalspraak, hjulpet av en ordbok –paa orginalspraak.

Wayne er naa paa vei fra Portugal til Hellas, for aa moete ei dame. Han gaar for det meste, men haiker av og til. Og om det blir for kaldt? Da snur han.

Bilder

2007-10-24T17:29:00.001+02:00

Raadvill i Nice

2007-10-24T16:41:00.000+02:00

Et langhaik til Nice? Det maatte vi si ja til...

Mandag kveld ankom vi Nice sentrum, sent etter leggetid. Ved havnen ble vi sluppet av med et haap om aa rekke en baat til Korsika eller Italia. Det ble for dyrt for oss. Vi hadde ikke spist middag enda og hadde ikke et sted aa sove. Paa en internetcafe aat vi en pakke kjeks og satte kurs for andre sida av byen til sofasurferen Eric Bulima...

Vi hadde en loes avtale om at vi kunne komme. Derfor satset vi paa aa finne leiligheten hans. Dette var et entusiastisk prosjekt som endte i total utmattelse klokka 2 om natta. Uteliggerne hadde alt tatt de beste plassene for natta saa da stakk vi ned paa stranda, lagde oss en solid boennekvelds og la oss til aa sove.

Sol, sand og surfing

2007-10-20T15:32:00.000+02:00

Naa har vi naadd soerkysten av Frankrike. Det skjedde paa torsdag. Da vi saa middelhavet reiv vi av oss klaerne og hoppet uti. Sommervante franskmenn la hodet paa skakke da de saa 3 bleike nordmenn legge lystig paa svoem i det kalde vannet, men 20 grader er mer enn nok for oss.

Med gode minner fra det hollandske bad, vrengte vi av oss bokserne utpaa dypet, for en skikkelig rundvask. En eldre dame kom maalrettet mot oss, men vi ante ingen fare. Etter en smaaflau paakledning viste seg at hun var en norsk kvinne ved navn Siri, og hun var her paa ferie med mannen sin Sigmund. Vi pratet loest og fast om mangt. Det var godt for oss aa foere en fyldig samtale med rike skildringer igjen. De siste ukene har det gaatt i steinalder engelsk og enkle franske ord. De var saa koselig og snille at da vi forlot dem fikk vi med oss 60 euro i matpenger. Vi konkluderer foelgelig med at det er paa tide aa fete oss opp.

Nikolai tok oss med i sin lille Morris Minor 86 til en ny strand. 4 karer, 4 ryggsekker og to surfebrett fylte nesten opp bilen hans. "Det einaste me har plass te no, e ei nett lita surfejente, det e ledig her paa fanget mitt" sier Herman, paa engelsk med norsk uttale med innslag av franske fremmedord.

I ettermiddags sol saa vi paa Nikolai som surfa, og vi proevde oss med litt kroppsurfing til boelgene ble for store. Etterpaa slo vi oss til paa stranden og lagde mat til vaar nye venn. Dette var en offentlig strand saa alt var lov, untatt aa sove. Vi proevde oss allikvel, og snorket oss igjennom natta uten forstyrrelser. Som seg hoer og boer frisket vi oss opp med et morgenbad dagen etter.

Politi og overpoliti

2007-10-20T15:31:00.000+02:00

I frankrike har de to typer politi; den minste avdelingen som bare finnes i de mer tettbebygde omraadene (police), og den landsdekkende avdelingen (gendarmerie) som regnes som en del av militaeret. Sistnevnte passer ogsaa paa "autorod" - motorvegen.

Vi stod ved bomstasjonen ved hovedvegen med vaart "Marseille"-skilt i solsteiken og ante fred og ingen fare. Dette var et godt sted, folk kjoerte sakte, det var masse plass aa stoppe paa og mange biler paa vegen, selv sola smilte til oss. Men det var i denne idyllen vi stiftet naermere bekjentskap med Gendarmerie, eller to (kranglalystne?) konstabler. I sin store van stoppet de ved vaar side, ikledd en uniform som like gjerne kunne vaert en hestegutt-bekledning. De spurte oss ut om hva vi gjorde, hvor vi skulle og hvorfor vi var paa reise. Passene ble utlevert, og de ble sjekket og senere dobbeltsjekket paa det lokale kontoret som laa ved bomstasjonen. Her la vi igjen broedposen i protest, noe de ikke likte. Passene var naturligvis rene, men det var ikke paa tale at vi skkulle faa lov aa staa der vi stod ved bomstasjonen. Tross alt var den en del av motorvegen og der faar ikke forgjengere oppholde seg. Vi ble henvist til en rundkjoering nedenfor, med langt daarlige forhold for haikere (og de som stopper for haikere). Jaja, saann er det aa ikke passe inn i et (over)kontrollert samfunn.

(skrevet med en smule harme over manglende evne til aa skille virkelighet fra paragrafer)

Mat, mat, mat..

2007-10-20T14:55:00.000+02:00

Dagsbusjett paa 30 Euro, én varmekilde, 0,9l kjeler, ukjente raavarer og mangel paa erfaring foerer til en rekke ukjente retter..

Smaksloekene faar nok aa bryne seg paa, da lokale delikatesser som nesle, paier og supper skal tilbredes alà Norvege paa et lite stormkjoekken. Spesiellt har vi satt tenna i de lokale ostene, paa vaar vei gjennom byer som Gouda og Roquefort.

Vi kommer som regel i maal, med maten i munnen, men det hender ogsaa at kokkeleringa avslutter med et brak(se bilde av Torbjoern, innsmurt i chili con carne, tilberedt hurtig ved at vi bare satte boksen paa flammen.)

Soendagstur paa fjellet

2007-10-16T12:58:00.000+02:00

I helga slo vi oss til i St. Vallier, en koselig smaaby i et dalstroek, bestemte vi oss like godt for aa bestige et av de smaa fjellene som ruvet over oss..

Det var den varmeste dagen hittil paa turen, saa det tok ikke lange stunden foer tre loffehvite norske gutteoverkropper saa dagens lys. Paa veien opp forserte vi edderkopper, krunglete stier og ugjestmilde tornebusker, men da vi kom til toppen var vi mer enn fornoeyd. Utsikten oppfylte de forventninger og forhaapninger vi maatte ha hatt til franske dalstroek, og vi ble sittende i noen timer aa droemme oss helt bort.

Da vi kom ned igjen lagde vi oss chili con carne med pasta, etterfulgt av kaffi og usunne mengder sjokolade. En god dag.

Tommelen peker mot Marseille

2007-10-11T17:46:00.000+02:00

Sykklene er solgt og vaeret har blitt kaldere. Derfor har vi loeftet tommelen og pekt den mot soer.

Torsdag begynte vi haikinga igjen. Vi har naa kommet til Charlon S Sûer i Frankrike. Underveis har vi sett den koselige landsbyen Comblain du Pont i Belgia. En frodig bankmann vi haika med tok oss med paa kafe (les; pub), og vi fikk sove i basketballhallen han var direktoer for. Luxembourg freste vi igjennom paa en dag og vi tilbrakte helga i en liten landsby utenfor Metz.

Paa apostlenes hester er vi naa mindre framkommelige enn foer, og det gir foelger. Naar vi har forvillet oss for langt inn i byer, som vi proever aa unngaa, saa ender det med vaagale og frekke loesninger. Den siste uka har vi sovet i hagen til et kongress senter og paa en byggeplass.

I Frankrike har timene langs veikanten blitt mange. Det mangler ikke paa taalmodighet hos oss. De store, flotte bilene, med nok av plass til oss alle, er det plenty av, men likevel er det de smaa overfylte bilene som redder oss paa slutten av dagen. Det er altsaa ikke stoerrelsen paa oss eller bilene det kommer ann paa.

Vi undrer oss over hva det er som skal til for aa faa bilene til aa stoppe. Rett vinkel paa tommelen, skilt med stoppested, hatten paa snei, mandolinen i handa, et smil, tryglende gester, skjebnen eller tilfeldigheter? En ting er sikkert, og det er at haiking er en raritet i disse dager.

Nokre tankar om Nederland, paa nynorsk

2007-10-11T17:41:00.000+02:00

Etter to veker paa sykkel gjennom Holland, sit me att med desse erfaringane fraa landet. Dei er skrive paa nynorsk, for aa etterkome ynskjer fraa heimen.

Me likar kaffi. Derfor vitjar me dei lokale kaffistovene. I Holland er dei ikkje som heime. Kaffien du fer her gjev deg soete draumar. Her kan du ogsaa roeyke noko som ikkje skal pratast om heime i Noreg. Det er mange utanlandsfararar som vitjer desse kaffistovene. Me vart hoege nok i hatten av aa halde oss utanfor.

Nederlendarar likar ikkje tyskarar. Dei er nokre svin som kjem for aa driva ugang. Staten er ogsaa svin, tykjer boendene. Dei maa gjere om dyrka mark til skog. Skogen fer du ikkje hogga. Derfor blir dei boender i Canada, eller campingplassdriverar i norden.

I Holland kan du ikkje sove ute, ikkje eingong i din eigen hage. Blir ettermiddagsblunden for lang kjem lensmannen med peikefingaren sin.

I Holland er det fleire syklar enn mennesker. Derfor blir dei stolne altfor ofte. Kjetting er ein kjekk ting aa ha.

Liggeunderlag og eksistensiell filosofi - i Breda

2007-10-03T23:23:00.000+02:00

"Verden gir og verden tar", blir det sagt. Slike gullkorn er vanskelige aa godta naar man, etter et besoek paa Breda's sentrumsbibliotek, kommer ut og maa innse at en tjuvradd har stukket av med liggeunderlaget som ble etterlatt paa bagasjebrettet.

Det er alikevel ofte saann, kan tre lystige loffere fastslaa, at om man bare foelger med rundt neste sving vil man kunne se veien bedre. Da vi moette den neste sofasurfer-vaerten vaar, Janneke Kennes, viste det seg nemlig at hun ikke bare hadde en torader, men ogsaa to liggeunderlag. Som en foelge av "ja takk"-holdningen som loffere er avhengige av, har vi dermed tre liggeunderlag igjen.

Sofasurfing hos Gerard Bosman

2007-09-29T12:20:00.001+02:00

Fredag ettermiddag ankom vi Bergschenhoek, litt utenfor Rotterdam. Her tok vi inn hos sofasurferen Gerard Bosman.

Sofasurfing er en ny greie som gaar ut paa at folk legger ut et tilbud om gratis soveplass paa en sofa i hjemmet deres. Disse kan man komme i kontakt med paa nettsida couchsurfing.com. Gerard er den foerste vi sofasurfer hos og det ser ut til at vi blir til mandag.

Det startet med et besoek i lokalradioen, B3, der Gerard er en engasjert radioprater, og i fortsettelsen aner vi et tettpakka opplegg. I helga skal han vise oss Den Haag, Rotterdam og gi oss innblikk i det hollandske dagligliv og vannsystem.

Sofasurfingen kommer paa et heldig tidspunkt for blomstergutten fra Lillehammer har blitt sjuk (forkjoela), og trenger noen dager paa aa komme seg. Naa gaar det heldigvis bedre og han er paa bedringens veg.

Soendag tok Gerard oss med paa et typisk hollandsk bad, Elysium. Der kosa vi oss med urtebad, tradisjonell tysk og russisk sauna, dampbad og en omelettlunsj. Etter 8 timer hardkokt lauging hadde vi mista loffefoelesen, selv om dagsbudsjettet holdt. Et typisk hollandsk bad? I Norge ville vi ha kalt dette en nudistklubb...

Illustrert loffing

2007-09-29T12:00:00.000+02:00

Her er noen glimt fra vaare daglige gjoeremaal.

Ukas syklist - Blomstergutten fra Lillehammer

2007-09-29T11:36:00.000+02:00

Denne trafikkanten har utmerket seg de siste to ukene ved aa konstant ligge i front. Saar rumpe, motvind og hullete veier kan ikke stoppe hans brede smil.

Torbjoern Xavier Lied har naa sykla 20 mil paa damesykkel. De gikk lett som en fei, og om det passerte syklister fra Tour de France la han seg paa hjul. Det har resultert i en saar rumpe og en mild forkjoelelse, men underveis har han faatt pynta paa korga si.

Oel, kanapéer og lystig aftensang.

2007-09-24T14:05:00.000+02:00

I Apeldoorn var det vanskelig aa faa gratis teltplass. Allemansretten gjelder ikke i Holland, saann som i norden, og om du camper uten tillatelse risikerer du aa vaakne opp med en bot i fleisen.

I vaar raadvillhet fikk vi samlet tre naboer som alle oensket aa gi oss den beste retningen til naermeste campingplass. Det blir en kinkig samtale fordi vi hoeflig proever aa hinte fram at vi vil sove paa deres plen, gratis. Det loeser seg ved at kona til den ene mannen, Gerna, blander seg inn i situasjonen...

...saa sitter vi der paa terassen, nyddusja, en kanapé i haanda, en pils i den andre og med et smil om munnen. Teltet er slaatt opp og klaerne ruller i vaskemaskinen. Gerna og doetrene, Daphne og Afra, oppvarter oss kvelden og morgenen etter med sin hollandske gjestfrihet. Vi drar fram mandolinen og synger at det er herlig aa vaere paa loffen!

Dette oppholdet har foert oss til en teori som gaar ut paa at alle moedre har en intuisjon for trengende soenner eller doetre. De gjenkjenner behovet for moderlig kjaerlighet og de sitrer etter og oese den ut. Gerna er en av disse og da hun kysset oss farvel paa kinnet, skjoente vi at dette var noe vi trengte.

Paa sykkel gjennom frodige Nederland

2007-09-20T18:46:00.000+02:00

To dager med traakking vestover er overstaatt, med harde og saare rumpeballer som resultat.

Det er Torbjoern som har den saareste rumpa, men det gjoer ingenting, for vi sykler gjennom idyllisk landskap paa vaar veg mot det sydlige Madagascar. Det er dager med god varme her og, men vi har ogsaa brukt alle klaerne i sekken paa en gang...

''Det einaste so mangla e dei snasne Hollandske jentun, men dei e vel ute og flyg me KLM'', ynker Herman.

Bilder

2007-09-20T18:07:00.000+02:00

Her kommer flere bilder fra turen helt fra starten og fram til i dag.

Hvordan skaffe seg sykler i Nederland, billig?

2007-09-18T13:09:00.000+02:00

En kommer blaaoeyd ut fra togstasjonen, spoer to sykkelvakter om det er mulig aa faa kjoept sykler her omkring...

Saa plutselig staar man der i en bakgate med fine sykler til halv pris, uten kvittering, med daarlig samvittighet. Mens sykkelvaktene henter den tredje sykkelen kommer en gammel mann ut av kontorlokalet ved siden av, og spoer hva som foregaar. Han raader til aa vaere oppmerksom i omraadet, fordi det er mye snusk ute aa gaar. De to sykkelvaktene som virket saa troverdige ligner naa mer og mer paa to pengesugne junkier, og man skjoenner at en nok er litt mer naiv enn en tror. En avviser hoeflig den tredje sykkelen de tilbyr, og saa stikker en av, til en redelig sykkelbutikk, med setet mellom beina.

Det er vanskelig aa anklage to hyggelige menn for aa vaere tjuvradder, og vi velger derfor aa tenke paa handelen som redelig, mellom snille gutter og gode sykkelvakter.

Pris paa sykler:
Gazelle, 60 €
Flying Dutchman, 50 €
Union Oxford Deluxe, 110 € (paa sykkelbutikk)

Gammel Opel feide oss gjennom Tyskland

2007-09-18T12:53:00.000+02:00

Tror du denne bilen kan kjoere jevnt i 180 km/t?

Vi skulle til aa gi opp haiket for kvelden, da en fyr i en gammel Ascona plukket oss opp.
Sjaafoeren skulle nedover i Tyskland, og vi fikk sitte paa. Han digget haandball, og kunne paa rams alle de norske stjernene og haandballag. Loerdagskvelden vi fikk sitte paa var han paa vei tilbake fra en dagstur til Slagelse, hvor han hadde sett haandballkamp.

Turen gikk unna paa et par timer, og da vi sjangla ut av bilen, ikke langt fra den nederlandske grensa takket vi hoeyere makter for at vi var ved god helse. Ved et par girskifter hadde vi vaert skummelt naere den hvite veimerkinga. Spennende for norske gutter som er vant til 80-sonen.

Godt aa vaere norsk i Danmark

2007-09-18T12:39:00.000+02:00

Saa fikk vi altsaa oppleve litt av den kjente, danske gjestfrihet.

Om det var fordi vi saa stakkarslige, koselige eller raadville ut, vet vi ikke, men vi ble altsaa bedt inn i hjemmet til Judit og Paul Erik. Det startet som et tilbud om haik til Fredericie og telting i hagen, men balla paa seg til aa bli en helaften med kveldsmat, dusj, nrk1 og seng.

Judit og Paul Erik var svaert saa hyggelige folk som overoeste oss med kunnskap fra sine mange reiser, og baade nistepakke og skyss til Kolding. Knall!

Fra orgelkonsert til pokerlag

2007-09-13T14:24:00.000+02:00

Hvordan være kulturell i København, med profitt?

Da går man i Grundvigs Kirke og hører på orgelkonsert med Birgitte Ebert som spiller på kirkens to Marcussen-orgler. Deretter rusler man ned til Tandoori Cafè og Bar og spiller kort og tar en kopp kaffi. Den lokale helten Aron innbyr til pokerlag med 200 danske kroner i potten. En spiller seg rik og fornøyd på Arons bekostning, mens han forteller fra oppveksten i USA, sin flukt fra både amerikansk og dansk militær, om hasjsmugling til norske bryllup og om
den gangen...

Ukas sjåfør - Hippie´n fra Halden

2007-09-13T14:16:00.000+02:00

Ukas sjåfør har god tid, spiller i band og kjører en gammel, sliten caravelle.

I utkanten av Moss fikk vi haik med halden-hippie´n, som var på vei fra Oslo med en gammel henger, som han skulle bruke til kjøring av bandutstyr. Han stoppa midt i veien og venta og blokka trafikken som kom bakom. Plagsomt, hvis man er i bilen bak, og utrolig ålreit hvis man er haiker. I sin ungdom hadde han dessuten haiket til Amsterdam i -69. Nå for tiden jobber han som programmerer, noe som, visstnok, gav større nytelse enn dop.

Første etappe

2007-09-13T14:03:00.000+02:00

Nå har vi kommet oss til København. Det tok sju haik over tre dager.

Vi har telta i hagen til noen gretne gamle svensker, spist en "stora mosmeny" hver og fått haik med en trailer. På kveldene er det hardbarka teltliv med mandolin-klimpring, lesning av diverse bøker, stjernekikking og kokkelering(bønner, egg, havregrøt og sukkerglaserte bananer). Humøret er enda upåklagelig, og budsjettet med 100,- per pers om dagen blir opprettholdt.

Klar for avreise

2007-09-10T12:20:00.000+02:00

Sekkene er pakka, og i skrivende stund sitter vi i leiligheta til Børges søster Merete, og hennes veninner. Hver sekk veier mellom 8 og 15 kg. Totalt, ca 35 kg, og vi har diskutert muligheten for å sende hjem utstyr som viser seg å være overflødig. Dette har vi med oss:

Herman: Sekk 75 L, sovepose, liggeunderlag, mandolin, munnspill, briller, bok: Buddhas barn, pipe, tobakk, notatbok, 1,5 L flaske, kopp, skjei, myggnett, kortleser, 7 sans, tannbørste, tannkrem, deo, aloe vera, olabukse, khakishorts, ruta skjorte, slips, 2 t-skjorter, 3 boksere, 1 par ulvang sokker, 1 par raggsokker, sandaler, militær joggesko, norcap luve, strikka ull luve, Kløver anorakk, strikka genser, superundertøy, diverse kart, kopier av verdipapir, regnponcho, leatherman.

Torbjørn: sekk 45 L, sovepose (minste i gruppa), liggeunderlag, turbukse, fillete joggebukse, 3 par sokker, 1 par raggsokker, 1 par sandalsko (ikke sandaler), 3 boksere, 3 T-skjorter (mørke), lue, Framnes-fleece, ytterjakke, skrivesaker, tannbørste, tannkrem, mobiltelefon m/ lader, blåtann-usb, usb-minnepenn, Bibelen, minnebok fra Andrea, bilder av Andrea, kladdebok, lonely planet: East Africa, kortstokk, speidersangbok, liten NT på norsk og engelsk, fleece-pledd, negleklipper, myggnett, 0,5 l flaske, kniver: 1 leatherman, 1 tollekniv, umbrakonøkkelsett, hodelykt, lommebok, verdipapirer, kart og kartmappe, kompass.

Børge: sekk 75 l, kaffilars, sovepose, liggeunderlag, ola- og joggebukse, ullsokker og semi-ullsokker, krympa joggesko, 2 shortser, 3 truser, 3 t-skjorter, en god ullgenser og en vanlig genser, tannbørste, deodorant, stormkjøkken, håndkle og klut, en bok av Haruki Murakami; Trekkoppfuglen, myggnett, munnspill, tanke-kjærlighet-filosoferingsnoterings bok m/blyant, hodelykt, verdipapir, gamle brev, regn-poncho, bibelen, kopp, skål, og til slutt masse godt humør, som jeg måtte pakke i en av ytterlommene, i mangel av annen plass.

Innledende runde

2007-09-04T20:51:00.000+02:00

En tur trenger penger. Derfor jobber vi på gården til Herman uka før vi drar.

Arbeidet griper vi fatt i med lystig mot. Det går i arbeidsanger til vedkappingen og steinplukkingen. Vi satser på å tjene oss opp en reisekasse på 10 000 til 15 000 som er en startkapital. Donasjoner mottas med takk og kan sendes i konvolutt til Kvelprud gård.

På tommelen mot Afrika

2007-09-03T18:56:00.000+02:00

To ålingsgutar og ein lillehamring gjer seg klare til tur. Ikkje ei veke med charterfly til Sunny Beach, men eitt år med haik til Afrika.

Ålingsgutane Herman Kvelprud Stein og Børge Hansen begynner å bli reiseklare. Saman med kameraten Torbjørn Xavier Lied frå Lillehammer ladar dei opp heime på garden hjå Herman. I slutten av veka stiller dei seg opp ved Kvelprud-kafeen langs riksen og stikk armen ut med tommelen peikande mot Afrika.Eventyrarar– Korleis kom de på dette?– Den fyrste tanken var at det måtte vere fantastisk å leve med berre ein sekk på ryggen, fortel Torbjørn. Nittenåringane er ferdige på vidaregåande og klare for å utforske verda. Dei tenkjer å bruke eit par månader i Europa og jobbe litt undervegs, kanskje som bærplukkarar. Så vil dei sykle gjennom Nederland.– Me har ikkje planlagt alt enno, me skal jo på ferie. Då er det greitt å ta ting litt som det kjem, synast gutane.

Kilde: http://www.hallingdolen.no/